GUDSFRYKT

Dette er ikke et ord som blir mye brukt i vår tid, og jeg skal ærlig innrømme at det ikke var et ord som var oftest i mine tanker før det jeg nå skal fortelle om skjedde.

Vår eldste sønn flyttet hjemmefra for å gå på skole da han var 17 år. Selv om vi som foreldre så inderlig gjerne ville hatt ham boende hjemme, så var det også viktig for oss at han fikk ta sine egne valg om hvilken utdanning han ønsket å ta. Han trivdes godt, men vi merka at han gradvis tok valg som ikke var i samme retning som den vi hadde lagt grunnlag for i heimen vår. Jeg syntes det var trist, og flere ganger snakket jeg med vennene mine om min bekymring og sorg. De prøvde å trøste meg med at "bare se på de fleste andre familiene i menigheten - de aller fleste har en eller flere i familien som har valgt en annen retning." Det var godt ment, men for meg ble det bare en enda større sorg at så mange som er vokst opp i kristne hjem, som tror på Jesus, og som er aktive i en menighet allikevel velger å gå vekk fra troen.

Påsken for to år siden lå jeg sønderknust på gulvet og ropte til Gud fra hjertet mitt: "Hvorfor er det så mange som velger å forlate troen på deg? Vis meg hva jeg som mor, og vi som menighet mangler eller trenger mer av, slik at så mange som mulig kan bli frelst og bevart. Gi meg nøkkelen til din visdom og dine skatter av frelse og kunnskap om DEG."

Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at Gud hørte bønnen min. Men det jeg ikke hadde forventa var at Han svarte meg, ei sønderknust og aldeles vanlig mor fra Haua, men det gjorde Han. Det var som om ett eneste ord runget i hjertet mitt. Jeg hørte ingen stemme, men alikevel var hele meg fylt av dette ene ordet :

GUDFSFRYKT.

Jeg satte meg opp på gulvet og sa høyt ut i lufta : "Gudsfrykt??" Det var et så uventet svar, at jeg ikke visste hva jeg skulle tro. For meg var ordet Gudsfrykt et gammeldags ord som jeg ikke hadde noe særlig kunnskap om hva var, så jeg sa til Herren: "Hvis Gudsfrykt er nøkkelen, så må du vise meg hva sann Gudsfrykt er." Da datt det ned to bibelvers i hjertet mitt (regner med at det høres veldig fjernt ut hvis du ikke er vant til å snakke med Gud på den måten, men det er egentlig veldig naturlig).

Det første bibelverset var "Å frykte Herren er å hate det onde". Det var jo forsåvidt greit, for måten vi kan vise at vi "frykter Herren" på er å hate det onde. Og det onde må jo være alt som Gud hater. Gud elsker syndere, men hater synd! Det er jo nettopp synd som skiller oss fra fellesskap med Gud, og det var jo synden Jesus kom til jorda for å ta på seg straffen for.

Det neste bibelverset var " Herren har fortrolig fellesskap med den som frykter Ham". Bibelordet hørtes i utgangspunktet selvmotsigende ut, siden det virker merkelig å ha et fortrolig fellesskap med en du er redd for. Men Gudsfrykt er noe helt annet en en redsel for å være i nærheten av. Det er mer en frykt for å komme bort fra.

Gud viste meg et bilde i mitt hjerte av en liten gutt som holder pappaen sin i hånda inne på en stor flyplass. Det vrimler av folk, og det er uendelig med terminaler og tilbud av alle slag. Gutten ser mye spennende på veien mens han går sammen med pappaen sin, men han vet at dersom han slipper farens hånd, så har han ikke sjangs til å finne veien til riktig destinasjon. Et nydelig bilde på vår Himmelske Far som vil lede oss gjennom livet, og hvorfor det er så viktig at vi holder oss nær til Ham.

Det neste året ble som en skattejakt i Bibelen, der Guds ord ble skattekartet som jeg brukte for å finne ut mer om hva Gudsfrykt er.

En tidlig fredagsmorgen et par måneder etter at Gud hadde begynt å vise meg viktigheten av Gudsfrykt, var jeg ute på en liten joggetur. Jeg kjente at det gjorde meg godt, og jeg takket Gud for at jeg hadde fått motivasjon til å begynne å trene litt. Da kjente jeg en stemme i hjertet mitt som sa: "Ja, kroppslig trening er nyttig til noe, men Gudsfrykt er nyttig til ALT." Jeg holdt seriøst på å jogge rett i grøfta, så overvelda ble jeg. Jeg visste at ordene iallefall ikke kom fra mine egne tanker, og jeg bestemte meg for at dersom jeg skulle tro at det var Herren som talte, så skulle det stå noe tilsvarende i Bibelen. Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å google det. Jeg tenkte at det kanskje kunne stå noe lignende en eller annen plass i det gamle testamentet, for det var der jeg hadde funnet de fleste bibelversene om Gudsfrykt under min skattejakt disse månedene. Ved første forsøk fikk jeg ingen treff fra bibelen, men da jeg skrev "Gudsfrykt, nyttig, alt" i søkefeltet, fikk jeg opp dette bibelverset fra det nye testamentet:


"Kroppslig trening er nyttig til noe, men Gudsfrykt er nyttig til alt. For det har i seg et løfte både for dette livet, og for det kommende."
1. Timoteus 4.8


Noen uker seinere var jeg igjen ute å jogget, og denne gangen viste Herren meg en ny sannhet. Hvis vi frykter Gud, så trenger vi ikke å frykte noe annet. Jeg hadde til da funnet mange bibelvers om Gudsfrykt både i gamletestamentet og i flere av brevene i ny-testamentet, men det jeg fortsatt syntes at var litt rart var at hvis Gudsfrykt var så viktig, hvorfor sa ikke Jesus noe om det når han var på jorda?
Da jeg kom hjem slo jeg opp i bibelen og fant et par bibelvers der
Jesus selv sier: "Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte." (Luk 12,5) Og i Matt 10,28: "Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete."


Jeg ble nesten litt sjokkert over at Jesus var såpass direkte!

Jeg merka at det skjedde noe med meg, og jeg kunne si som Paulus sa "For meg er livet Kristus, og døden en vinning!". Fil 1. 21

Seinere denne dagen skjedde det noe som fikk meg til å måtte teste det jeg hadde lært.

Med baby og ungdommer i huset, var det ikke mange timene i døgnet det var ro i leiren i denne perioden. I tillegg jobber min kjære mann skift, så helgene var rimelig intense. Samme kveld som jeg hadde hatt min joggetur, hadde jeg fått hjem to av tre ungdommer. Vi hadde pratet til nærmere klokka tre, og etter å ha lest litt, tilbød jeg meg å hente eldstemann som hadde vært på fest.

Min mann var på nattskift, så jeg sa ifra til min datter om at jeg ble borte noen minutter for å hente broren. Klokka var nå kvart på fire på natta. Det var mørkt, og jeg låste huset og gikk inn i garasjen for å sette meg i bilen. Jeg syntes at jeg hørte en lyd av et eller annet, og tenkte at det gjerne var en katt eller et dyr i garasjen, men jeg regna med at jeg så hva det var når jeg fikk rygget ut av garasjen. Da jeg satte meg inn i bilen, ser jeg en mann som sniker seg ut av garasjen vår… Hvem forventer å finne en mann i garasjen midt på svarteste natta???

Poenget med at jeg skriver dette her, er at normalt ville det vært naturlig å bli redd. Men den freden som jeg opplevde der og da, kan ikke beskrives. Det var som om Gud ville at jeg skulle få erfare at når jeg frykter Ham, så trenger jeg ikke frykte noe annet. Jeg rygget ut av garasjen og så at mannen stod lent mot ytterveggen, og prøvde å skjule seg. Jeg fikk snakka med ham, og tilbudt meg å kjøre ham der han skulle - for jeg var ikke spesielt interessert i å ha en mann surrende rundt huset mens jeg var vekke. Jeg fikk geleidet ham i den retning han mente at han skulle. Og hvis det ikke hadde vært for at vi traff mannen igjen lenger nede i bakken da vi kjørte hjem igjen, så hadde jeg nesten ikke trodd på det som skjedde selv.

Å vandre med Herren er noe av det mest spennende som finns!!! Å få være en disippel/lærling er både utfordrende og samtidig helt fantastisk!

"Vær ikke bekymret for noe, men legg alt dere har å be om fram for Gud i bønn og påkallelse med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Jesus Kristus."
Fil. 4. 6-7

"Gudsfrykt er begynnelsen til visdom.
Å kjenne Herren er forstand."